Designtips for grafisk design

Fire typiske problemer

Listen er rangert etter hva vi føler er viktigst å ta hensyn til ved design for trykk.

• Fargen på trykksaken går ikke ut til kanten av arket.
  Løsning: Lag filen utfallende.
  Dette er et helt essensielt poeng når du designer for trykk. Les mer om utfallende farger.
• Bilder ser kornete ut.
  Løsning: Bruk bilder med god oppløsning.
  Dette er også et viktig poeng; det er ikke uvanlig at en trykksak er designet med et bilde som ser ok ut på skjermen, men som blir kornete ved trykk. Les mer om oppløsning på trykk vs. skjerm.
• Brødtekst er diffus/uklar.
  Løsning: Bruk mist en prosessfarge med 100% dekk (eventuelt bruk en spotfarge).
  Dette er ikke et kritisk problem, men det er greit å være klar over at brødtekst kan bli litt uklar hvis du ikke bruker 100% dekk. Les mer om fargegradering på trykk vs. skjerm.
• Bilder har litt andre fargenyanser en hva du hadde på skjermen, eller på din egen printer.
  Løsning: Bruk riktig fargeprofil.
  Dette er kanskje det minst kritiske poenget, men hvis man ikke tar hensyn til fargeprofiler når man designer bør man også være klar over at forskjellene i fargenyanser mellom skjerm og trykk kan bli større. Les mer om fargeprofiler.

Idag har stort sett all tilgang til en datamaskin som enkelt lar deg lar deg skrive tekst, redigere bilder, tegne illustrasjoner etc. Og det er selvsgt heller ingen begrensning på hva som er mulig å printe ut eller trykke. Allikevel finnes det noen tips som er greie å ha i bakhodet når man lager et dokument som man ønsker å trykke, ettersom det er en forskjell på å vise et dokument på skjermen og å trykke det på papir.

RGB og CMYK

Det første poenget man bør være klar over, selv om det ikke nødvendigvis er kritisk å ta hensyn til når man designer, er at skjerm og papir bruker to "motsatte" fargemodeller, RGB og CMYK. En skjerm i utganspunktet er svart, og så "legger man til" rødt, grønt og blått for å generere en ønsket farge. Med 100% rødt, 100% grønt og 100% blått ender man opp med hvitt. RGB kaller derfor en "additiv" fargemodel. Papir, deriomot, er selvsagt hvitt i utganspunktet. Ved å dekke det hvite ("trekke fra farge") med fargene Cyan, Magenta, og Gul kan man generere ønsket farge. Med 100% Cyan, 100% Magenta og 100% Gul ender man opp med svart. I praksis er det imidlertid vansklig å få en skikkelig sortfarge selv om man dekker papiret helt med alle farger, så derfor bruker man i tillegg sort som en hjelpefarge. På papir har du i tillegg mulighet til å trykke en farge som er blandet på forhånde, i stedet for å generere fargen ved å blande CMYK. En slik ferdigblandet farge kalles en spotfarge, mens CMYK kalles prosessfarger. Grunnen til at man av og til ønsker å bruke spotfarger kommer vi tilbake til lenger ned.

Altså, en skjerm bruker rødt, grønt og blått (RGB) for å generere farge på en sort bakgrunn, mens på papir bruker vi Cyan, Magenta, Gul og Svart (CMYK) for å generere farge på en hvit bakgrunn. Ettersom RGB og CMYK bare er to "motsatte" måter å beskrive farger på er det enkelt å gå fra den ene fargemodellen til den andre.

Så hvilken fargemodell du bruker er i utgangspuktet ikke kritisk, ettersom RGB og CMYK er ekviavalente. Men det finnes et annet problem. Et bilde kan ha forskjellige fargenyanser hvis du ser det samme bildet på to forskjellige skjermer. Og hvis du printer ut bildet vil du kanskje få andre fargenyanser en du fikk på noen skjermene. Og hvis du igjen printer/trykker ut bildet på en annen maskin vil det kanskje se forskjellig ut fra den første printeren eller fra skjermene. Mao. forskjellige enheter (skjermer, printere, trykkmaskiner, etc.) viser farger forskjellig. Blekktypene i maskinene kan være forskjelig, papiret kan være forskjellig, skjermene kan være av forskjellig type slik at fargene ser litt anderledes ut. Problemet er altså at samme "fargeblanding" ofte kan se ganske forskjellig ut på forskjellige enheter; hvilke farger du får med en RGB- eller CMYK-verdi er altså avhengi av enheten som gjengir fargen ("device dependent"). Løsningen er å bruke fargeprofiler.

En farge som er definert uten å angi noen fargeprofil forteller skjermen eller printeren direkte hvordan fargen skal blandes kalles en 'devicefarge' (device = enhet). En devicefarge vises på skjerm eller på printeren direkte slik den er definert; enheten blander RGB eller CMYK fargen slik den er angitt. Men ettersom forskjellige enheter viser farge forskjellig kan man bruke en fargeprofil som sier at dette er en RGB eller CMYK farge definert for en bestemt enhet. Når denne enheten er riktig kalibrert i forhold til et standarisert fargerom kan andre enheter forandre den angitte fargen slik at det som kommer ut på papiret eller skjermen ser likt ut i begge tilfeller. RGB/CMYK-fargene fra en enhet oversettes til en annen ved å oversette fargene til et fargerom som ikke er avhengi av enhetene og deretter tilbake til RGB/CMYK-for den andre enheten. Det finnes forskjellige enhets-uavhengige ('device independent') fargerom, men som RGB og CMYK kan man oversette mellom dem. Eksepler på slike 'device independent' fargerom er XYZ, CIE-L*ab, CIE-L*uv. Disse fargerommene er definert i forhold til hva det menneskelige øyet kan se, og definere altsåhvordan en farge ser ut for det menneskelige øyet, og ikke hvordan blekk/farger skal blandes slik CMYK/RGB gjør. Og siden et 'device independet' fargerom definerer farger slik det ser ut for et øye, og ikke hordan farger skal blandes, kan man ved å vite hvordan forskjellige blekk/farge blandinger (CMYK/RGB) ser ut for en enhet i et 'device independet' fargerom er det lett å oversette mellom forskjellige enheter. Fargeprofilen forteller altså hvile synlige farger hver CMYK/RGB farge gir for enheten.

Forskjellige enheter kan gjengi forskjellige fargerom. En skjerm kan f.eks. gjengi et mye større fargespekter enn hva man klarer å gjengi ved å trykke plekk på papir. Typiske fargeprofiler for en 'standard'-skjerm som f.eks. sRGB har derfor et større fargerom (gamut) enn hva en standardprofil for trykk på papir som f.eks. EuroscaleUnoated. Fargerommet for en fargeprofil kan gjengis grafisk ved å vise hvile synlige farger enheten er istand til å vise; En slik illustrasjon viser f.eks. hvilke CIE-L*ab en enhet kan gjengi. Som vist i figuren ser vi forskjellen i 'gamut' på sRGB og EuroscaleUncoated.

Så for å være sikker på at fargene som kommer ut på trykk er like som dem du ser på skjermen bør du jobbe med fargeprofilen for trykkmaskinen og papiret som brukes. Trykkeriet bør vare istand til å gi deg fargeprofilen de bruker. (Hvis ikke er EuroscaleCoated og EuroscaleUncoated to 'standardprofiler' som bør være ganske nærme for trykk på bestrøket eller ubestrøket papir.)

Men hva hvis du benytter deg av en fargeprofil, men fargeprofilen er ikke samsvarende med trykkmaskinens profil. Si f.eks. at du bruker sRGB når du designer en trykksak. Ettersom sRGB har et større gamut enn en trykkmaskin må fargene som "faller utenfor" trykkmaskinens gamut oversettes til den nærmeste fargen. Du mister altså de kraftigste fargene. Det finnes da to måte å "tilpasse" skjermfargene (sRGB) til å passe inn i fargespekteret som trykkmaskinen kan gjengi.

• Relative Colorimetric; fargene utenfor gamut blir byttet ut med nærmeste farge. Slik blir alle fargene de samme, så lenge de liggerr innenfor gamut.
• Perceptual; hele fargespekteret blir "skalert" slik at fargene som faller utenfor gamut passer inn, mens fargene som er innenfor i utgangspunktet blir skalert tilsvarende. Slik blir forholdet mellom alle fargene det samme.

Men hva med det motsatte tilfellet; hva hvis du bruker en fargeprofil som er mindre enn fargeprofilen til "utgangsenheten" (printeren/skjermen)? For det første utnytter du da selvsagt ikke hele fargerommet til utskriftsenheten. Dette er selvsagt dumt. Dessuten betyr dette da også at du har færre farger tilgjengelig til å generere fargespekteret, du får en dårligere "fargeoppløsning". Alle enheter har et visst antall farger tilgjengelig; f.eks. med 24-bits farger har du 16,7 millioner farger tilgjengelig. Hvis du bruker halvparten av fargene, er dette da selvsagt det samme som å bare bruke 23 bits farger istedet.

Som nevn bruker en skjerm fargene rødt, grønt og blått til å generere alle andre farger. Ved å justere mengden lysstyrken på de tre primærfargene kan man blande den fargen man vil. Tilsvarende genererer en trykkmaskin/printer farger ved å bland Cyan, Magenta, Gul og Svart. Men en trykkmaskin justerer ikke "styrken" på fargen slik skjermen gjør; blekket har alltid samme farge. Istedet varierer trykkmaskinen "styrken" på fargen ved å endre hvor stor del av papiret som dekkes med farge. Bildet som trykkes er delt opp i mange små "prikker", og ved å justere størrelsen på disse prikkene justerer man hvor mye av det hvite arket som "skinner gjennom". Ved 100% dekk er det selvsagt ingen prikker ettersom mellomrommet mellom prikkene er dekket helt. Ved 0% er det selvsagt ingen prikker heller; vi har da et hvitt ark. Dette prikkemønsteret kalles en "halvtone", og hver ad fargene Cyan Magenta Gul og Svart trykkes som et separat "prikkemønster". Så, mens fargene på en skjerm alltid er helt "jevne", vil du ved å studere en trykksak nøye kunne se halvtonemønsteret. I brødtekst vil dette prikkemønsteret kunne gjøre at teksten ser litt diffus og uskarp ut. Derfor, brødtekst bør alltid ha minst en grunnfarge med 100% dekk. Hvis du allikevel ønsker å benytte en farge på brødteksten som ikke kan lages med 100% dekk av en primærfarge, f.eks. grå tekst, er en mulighet å benytte en spotfarge. Dette forutsetter da vanligvis at du trykker offset, og hvis du har en spotfarge i tilleg til primærfargene blir selvsagt dette en ekstra kostnad.

Vi har snakket litt om ting som det er greit å ha i bakhodet når det gjelder farger på trykk i forhold til på skjerm. En annen ting som man bør være klar over er forskjeller i oppløsning. Hvis du f.eks. har en skjerm som har 1600 pixler på tvers av en skjerm som er 40 cm bred har da en oppløsning på 40 pixler per centimeter eller litt over 100 pixler per tomme (dpi). Som vi snakket om over bruker en trykkmaskin/printer et "halvtone" mønster for å generere tekst og bilder. Halvtonemønsteret består av prikker i forskjellige størrelser. Hvor tett disse linjene med prikker ligger definerer hvor fin oppløsning trykkmaskinen kan gjengi, og dette tallet er typisk oppgitt i linjer per tomme (LPI). Hvor mange LPI trykkmaskinen har kommer ann på hva slags trykk det er snakk om. Ved avistrykk kan det ligge å rundt 85 LPI mens det ved mer kvalitetstrykk kan være over 200 LPI.

For å gjenig en enkelt pixel i et bilde trengs det 2 linjer. En trykkmaskin med en LPI på 200 gjengir f.eks. enkeltpixler på en 100 DPI bilde. For å unngå at bildet blir pixelert bør man ha en DPI som er minst like høy som printerens LPI, men skarpheten blir bedre om DPI er enda høyere. Allikevel, hvis DPI er over 2 ganger LPI blir det uansett lite eller inegn økning i bildeskarpheten. Så, hvis trykkmaskinen har en LPI på 200 bør bildet ditt ikke være under 200 DPI, og det er liten vits om det er over 400 DPI.

Igjen, du ser at ved trykk får du en langt høyere detaljfremvisning. En 200 LPI printer kan gjengi detaljer på rundt 400 DPI. En skjerm derimot ligger på rundt en fjerdel av dette. Et bilde som ser bra ut på skjermen kan derfor se kornete ut på trykk. "Vanlig skjermoppløsning" er typisk 72 DPI mens det tilsvarende er 300 DPI ved trykk. Derfor, tenk på dette når du designer. Selv om bildet ser bra ut på skjermen er det ikke sikkert det blir like fint på trykk. Sjekk oppløsningen!

Når du lager en trykksakk er det viktig at du lager designet litt større enn trykksaken skal være, dersom du har "utfallende" farger (farger som går helt til kanten på trykksaken). Etter at trykksaken er trykket blir den skjært ned til riktig størrelse. Hvis fargen da ikke faller utenfor trykksaken risikerer man å få en hvit stripe langs kanten etter at trykksaken er skåret ned. Design derfor trykksaken med farge som går utover kanten ("bleed"), og sett på skjæremerker ("cropmarks"). Typiske designprogrammer genererer kuttemerker for deg; bruk alltid "cropmarks" og "bleed".